Alf

Alf Johannes ble født 9. februar 1934 i et hus like ved sjøen utenfor Bodø, som nummer fire av seks søsken. Faren var fisker, moren holdt hus og hadde poteter i en åker som lå så nær vannet at saltet tok halve avlingen annethvert år.

Han var ti år da krigen tok slutt, og familien hadde da vært evakuert i to omganger. Randi husker at han én eneste gang, på en biltur over Saltfjellet, fortalte om en natt de gikk i mørket med det de kunne bære. «Han sa det helt rolig, som om han fortalte om været. Så byttet han tema, og vi spurte ikke mer. Det angrer jeg på i dag.»

Per Kristian har hørt en annen versjon av barndommen, den om båten. Alf var med faren på sjøen fra han var elleve, og lærte å ro før han lærte å sykle. «Han pleide å si at han hadde tatt sin første fangst før han hadde tatt sin første fri lørdag.»

Det de er enige om, alle sammen, er dette: han snakket lite om de årene. Det vi vet, vet vi fordi mormor fortalte det, eller fordi det slapp ut når han var trøtt og god og satt lenge ved bordet.

Alf gikk ut av folkeskolen og rett i arbeid. Det var ikke et valg som ble diskutert; det var slik det var i den familien, på den tiden, med seks munner.

Likevel: han leste. Marit husker en hylle på soverommet med bøker om navigasjon, om motorer, om andre verdenskrig, og en Aschehoug-leksikon-serie kjøpt på avbetaling i 1968 som han faktisk leste i, ikke bare eide. «Han hadde en teori om at hvis du kunne forklare noe for et barn, så kunne du det. Han testet det på oss.»

Som ungdom spilte han fotball uten særlig talent og trekkspill med desto mer. Trekkspillet fulgte ham hele livet og kom fram i alle bryllup, alle konfirmasjoner, og hver eneste julaften til og med 2019.

Han møtte Åse på en dansefest i 1957. Hun var fra Sortland og var i Bodø for å gå på husmorskole. De giftet seg året etter, og var gift til hun døde i 2018, tre år før ham.

Barna kom raskt: Randi i 1959, Per Kristian i 1961, Marit i 1966. Familien flyttet til Trondheim i 1970 da Alf fikk fast jobb på verftet, og der ble de boende.

Ingen av barna har hørt ham si «jeg er glad i deg». Alle tre har eksempler på det motsatte språket: bilruta som var skrapt før noen andre var våkne, dekkskiftet som bare ble gjort, telefonen klokken sju hver søndag som varte i fire minutter og alltid handlet om været og bensinprisen.

«Det er lett å si at han ikke viste følelser,» skriver Per Kristian. «Jeg tror han viste dem hele tiden. Vi lette bare på feil sted, etter feil ord.»

Etter at Åse døde, ble han stille på en ny måte. Emilie besøkte ham den siste våren: «Han satt i stolen ved vinduet med kaffekoppen hennes, ikke sin egen. Jeg sa ingenting om det. Det trengte jeg ikke.»

Alf jobbet på verftet i Trondheim fra 1970 til han gikk av i 1999, de siste sytten årene som formann. Han var kjent for to ting: at han aldri hevet stemmen, og at han aldri gikk hjem før lærlingen hadde forstått oppgaven.

Etter pensjonen fortsatte han å stå opp klokken fem. Han fikset naboenes gressklippere, sjekket båten sin daglig enten den skulle brukes eller ikke, og hadde en fast benk på brygga der han satt med kaffe fra termos.

Sondre var i lære hos ham hver sommer fra han var tolv: «Han lærte meg å sparkle, male, kaste loss og skifte olje. Han sa aldri «bra jobba». Han sa «den holder». Det var toppkarakter.»

Året hadde faste holdepunkter. Båten i sjøen første helga i mai, uansett vær og uansett hvem som hadde tid til å hjelpe. Makrellfiske i august med alle barnebarna om bord, redningsvest på selv om det var blikkstille, og en regel om at den som fikk minst fisk måtte sløye.

Julaften var hans dag. Ribbe, som han insisterte på å lage selv og alltid mente var for tørr, gaveutdeling der han leste alle kortene høyt, og trekkspillet fram etter dessert enten noen ba om det eller ikke.

Marit har notert menyen han lagde til hverdags i alle år: «Fiskekaker på mandag. Han var ikke kreativ på kjøkkenet, men han var pålitelig.»

Han var ikke religiøs, men han gikk i kirken julaften for Åses skyld i seksti år uten å kommentere det.

Han hadde få leveregler, men de var faste: gjør ferdig det du har begynt på. Betal det du skylder samme uke. Ikke snakk stygt om folk som ikke er til stede. Og ikke lag oppstyr om det.

Randi mener han var mer politisk enn han lot som. «Han stemte alltid, og han sa aldri hva. Han sa at det var derfor det het hemmelig valg.»

På spørsmålet om hva han var stoltest av, svarte han én gang, på sekstiårsdagen sin, med et glass i hånda: «At ingen av ungene mine har måttet gå ut av skolen for å jobbe.»

Alf døde 3. november 2021, 87 år gammel, hjemme, med Randi i rommet. Det gikk fort til slutt, og han rakk ikke å si noe stort. Han spurte om båten var tatt opp for vinteren. Det var den.

I begravelsen kom det folk ingen i familien kjente: to tidligere lærlinger, en nabo fra Bodø, en mann som bare sa at Alf hadde hjulpet ham med en motor i 1983 og aldri tatt betalt.