Ingrid

Ingrid Marie ble født 14. mars 1938 i en leilighet i Sandviken i Bergen, i tredje etasje med utsikt over takene og en flik av fjorden mellom to hus. Faren var maskinist og var borte i lange perioder. Moren holdt hjemmet i orden, sydde det meste selv og hadde en evne til å få fire porsjoner ut av tre.

«Det luktet grønnsåpe og brent kaffe hjemme hos oss,» sier hun. «Og bakerst i gangen hang oljehyren til far. Når den var borte, visste jeg at han var på sjøen.» Hun var eldst av tre. Broren Kåre kom i 1940, søsteren Solveig i 1944.

Krigen kom da hun var to, og hun husker den ikke som historie, men som lyder og regler. Mørkleggingsgardiner som moren målte opp og sydde. Sirenen som gikk om natten, og trappen ned til kjelleren der naboen fru Berge alltid hadde med seg strikketøyet sitt, som om det bare var en vanlig kveld. «Jeg husker at jeg syntes det var spennende. Det er først etterpå jeg har skjønt hvor redd mor må ha vært.»

Etter krigen kom det en tid hun husker som lys. Barn i hele gaten, hoppetau og slåball i bakgården, og et eple hver hvis onkelen fra Voss hadde vært innom. Om vinteren gikk de på kjelke i Skansen, og hun kom hjem med votter så stive av is at de kunne stå av seg selv på kjøkkenbenken.

Hun snakker om barndommen uten sentimentalitet. «Vi hadde ikke mye, men vi visste aldri at vi manglet noe. Man sammenlignet seg ikke sånn som nå. Vi hadde mor, vi hadde mat, og far kom alltid hjem til slutt.»

Skolen lå fem minutter unna, en gråstensbygning med høye vinduer og en skolegård delt i to – gutter på den ene siden, jenter på den andre. Ingrid likte seg der. Hun var flink til å lese, og enda flinkere til å regne, noe hun selv mener var det mest nyttige hun tok med seg videre.

Læreren het frøken Onsrud, og Ingrid husker henne som streng og rettferdig i samme åndedrag. «Hun slo aldri, og det var ikke selvsagt den gangen. Men hun kunne se på deg slik at du ønsket at hun heller hadde gjort det.»

Hun likte norsk stil og historie, og hatet håndarbeid inderlig. Broderiet hun leverte i sjette klasse ble omtalt av frøken Onsrud som «tappert forsøkt», og det ble hengende som en spøk i familien i femti år.

Etter framhaldsskolen ville hun gjerne fortsatt. Det var snakk om gymnaset, og hun hadde karakterene. Men Kåre skulle begynne, og penger var penger. «Far sa det ikke stygt. Han sa bare at slik var det. Og jeg tror han var lei seg. Han spurte meg om det da han var gammel, om jeg hadde vært bitter. Det hadde jeg ikke. Men jeg husker at jeg gråt i en uke.»

I stedet tok hun handelsskolen, ett år, og lærte maskinskriving og bokføring. Det var den utdanningen som senere ga henne jobb, og som hun i ettertid kaller «det beste dårlige valget jeg har tatt».

Hun møtte Olav på en fest i Fana i 1957. Han var to år eldre, kom fra Sunnhordland og jobbet på verkstedet. «Han spurte om jeg ville danse, og jeg sa nei. Så spurte han en gang til, og da sa jeg ja. Han har alltid sagt at det var utholdenhet. Jeg sier det var at han hadde pusset skoene.»

De var forlovet i to år. Han syklet fra Nesttun til Sandviken for å treffe henne, uansett vær, og satt i kjøkkenet hos moren hennes til klokken ble ti. De giftet seg 6. juni 1959 i en liten hvit kirke, med tjuefire gjester og kringle etterpå. Kjolen sydde hun selv, av stoff hun hadde spart til i halvannet år.

Det første året bodde de i ett rom med kokeplate. «Vi hadde én stol. Den satt han i, og jeg satt på fanget hans. Det høres romantisk ut nå. Da var det bare praktisk.»

Barna kom i 1961, 1963 og 1968: Bjørn, Randi og Tove. Det var trangt, og det var travelt, og Ingrid sier at hun ikke helt husker de årene som enkeltdager, mer som ett langt, slitsomt, godt strekk.

Om ekteskapet er hun edruelig. «Vi kranglet også. Om penger, mest. Men vi hadde en regel: aldri sovne uvenner. Den holdt vi i femtitre år. Ikke fordi vi var flinke, men fordi vi var like sta begge to og ingen av oss klarte å ligge der og la det være usagt.»

Olav døde i 2012. «Jeg savner ikke bare ham. Jeg savner å være noens.»

Ingrid begynte på kontoret hos et forsikringsselskap i Bergen sentrum i 1956, og med unntak av årene hjemme med de minste ble hun der til hun var 62. Først som maskinskriver, siden i regnskap, og de siste tolv årene som den som hadde oversikt over alt og alle.

«Jeg hadde ikke tittel som svarte til det jeg gjorde. Det var det ingen kvinner som hadde. Men når noe var galt i tallene, var det meg de kom til.»

Hun husker overgangen fra hullkort til de første datamaskinene på slutten av syttitallet. Flere av de yngre var skeptiske. Ingrid meldte seg frivillig til kurset. «Jeg tenkte at hvis jeg lærer dette, blir jeg vanskelig å bli kvitt.»

Hun forteller om en sjef som kalte henne «jenta» til hun var femti, og om kollegaen Bjørg som ble hennes venninne for livet, med lunsj hver torsdag i tretti år, også lenge etter at begge var pensjonert.

Da hun sluttet i 2000, fikk hun en klokke og en tale. «Jeg gråt ikke i talen. Jeg gråt på bussen hjem. Det var rart å tenke på at ingen ville ringe meg og spørre om noe mer.»

Hverdagen i huset på Nesttun hadde en fast form. Opp klokken halv seks, kaffe på trakteren før noen andre var våkne, matpakker på rekke på benken. Klær som ble hengt til tørk i kjelleren, og en oppvaskkum som aldri fikk stå over natten.

Søndagen var det middag klokken tre, og den var ikke til forhandling. Kjøttkaker i brun saus annenhver uke, fårikål om høsten, og alltid dessert hvis det var noen som hadde bursdag i nærheten av datoen. «Søndagsmiddagen var ikke om maten. Den var om at alle måtte komme.»

Hun strikket mens hun så på Dagsrevyen, og regnet ut at hun må ha laget godt over hundre luer gjennom årene. Barnebarna fikk ny genser hver jul, og de fikk lov til å velge farge, men aldri mønster.

Om somrene bar det til hytta ved fjorden, en enkel tømmerhytte uten innlagt vann de første tjue årene. Vann ble hentet i bøtte, og det ble badet uansett temperatur. «Olav sa at kaldt vann var gratis medisin.»

Det er disse årene barnebarna husker henne fra: kaffelukt, radioen på lavt, og en bestemor som alltid hadde noe i ovnen og aldri satte seg ned før alle andre hadde fått.

Ingrid reiste ikke mye tidlig i livet. Den første ordentlige turen var med Olav til København i 1965, med båt, og hun husker det som svimlende – butikkvinduer, Tivoli, og en middag de ikke hadde råd til og spiste likevel.

Siden ble det Mallorca med naboene i 1978, en tur hun snakker om med latter. «Jeg hadde med meg strikketøy til Spania. Jeg trodde det skulle bli kjølig om kveldene.»

Den store reisen kom i 1994, da datteren Tove bodde et år i Canada. Ingrid fløy alene for første gang, 56 år gammel, og var vettskremt hele veien over Atlanteren. «Da jeg landet, tenkte jeg: nå kan jeg alt.»

Ellers var det Norge. Bil til Sunnhordland for å besøke Olavs slekt, Hardanger i blomstringen, og en togtur over Bergensbanen som hun mener alle burde ta minst én gang.

«Folk reiser så langt nå. Jeg misunner dem ikke. Jeg har sett Hardanger i mai. Det holder langt.»

Spør du Ingrid hva hun er stoltest av, nevner hun ikke jobben eller huset. Hun nevner at de tre barna snakker sammen. «Det er ikke selvsagt i familier. Det har jeg sett hos andre.»

Hun har en klar formening om hva som holder folk oppe: arbeid, faste rutiner og noen å komme hjem til. Og en viss porsjon stahet. «Man skal ikke gi seg for fort. Men man skal heller ikke være så sta at man blir alene om det.»

På spørsmål om hva hun ville sagt til seg selv som ung, tenker hun lenge. «At det går over. Nesten alt går over. Det jeg lå våken for da jeg var tretti, husker jeg ikke engang hva var.»

Det viktigste rådet hennes til oldebarna er kort: «Vær grei mot folk du ikke trenger å være grei mot. Servitøren, han på bussen, hun som er ny på jobben. Der ser man hvem noen er.»

Og til slutt, om hva hun håper de husker: «Ikke så mye. At det luktet kaffe. At døren var åpen. At de fikk lov til å komme uanmeldt.»