Sofia og natten strømmen forsvant

Det skjedde midt i en helt vanlig tirsdag. Sofia satt i sofaen med matteleksa, og pappa lagde middag på kjøkkenet. Så ble alt svart. Kjøleskapet sluttet å brumme, og huset ble så stille at hun kunne høre sin egen pust.

«Bare et strømbrudd,» ropte pappa. Han fant fram to stearinlys og en eske fyrstikker fra skuffen med alt mulig rart.

Sofia gikk til vinduet. Hele gata var mørk. Ingen gatelys, ingen skjermer i vinduene på andre siden. Bare månen, som plutselig var mye sterkere enn før.

Hun hentet lommelykta fra sekken. Lyskjeglen laget en rund flekk på veggen, som en liten måne hun kunne styre selv.

Da hørte de bankingen. Tre slag. Så tre til, litt svakere, fra oppgangen utenfor.

«Bli her,» sa pappa. Men Sofia var allerede på vei ut med lommelykta foran seg.

I trappa sto fru Berg fra fjerde. Hun holdt seg til gelenderet med begge hender og så mindre ut enn hun pleide.

«Heisen stoppet mellom to etasjer,» sa fru Berg. «Jeg rakk å komme meg ut, men jeg finner ikke min egen dør i mørket.»

Sofia lyste på trinnene, ett og ett. «Jeg kan telle for deg,» sa hun. «Tolv trinn, så en repos, så tolv til.»

De gikk sakte. Fru Berg fortalte at det var strømbrudd den vinteren hun var åtte år også, og at alle naboene den gangen samlet seg i én leilighet.

«Hvorfor gjør ingen det nå?» spurte Sofia. Fru Berg trakk på skuldrene. «Kanskje fordi ingen spør.»

Sofia stoppet midt i trappa. Så snudde hun seg og løp ned igjen, to trinn av gangen.

Hun banket på hos alle. Hos Amir i andre. Hos tvillingene i tredje. Hos mannen i første som aldri sier hei.

«Vi har lys og kakao,» sa hun hver gang. «Og fru Berg kan historier.»

En time senere var stua full. Sju stearinlys, fire kopper og en kjele kakao pappa hadde varmet på gassbrenneren fra hyttesekken.

Da lyset kom tilbake klokka ni, ropte alle «åååh» – litt skuffet. Sofia slo av taklampa igjen. Og fru Berg fortsatte historien sin, helt til slutten.