Noah og Iben på skattejakt

Det regnet, og Noah og Iben måtte finne på noe inne. Øverst på loftet sto en kasse ingen hadde åpnet på lenge.

Inni lå et gulnet ark. «Det er et kart!» hvisket Iben. Noah snudde det rundt og rundt.

Tre streker, en bekk og en stor furu. «Det er jo skogen bak huset,» sa Noah.

De pakket sekken: to epler, en lommelykt og et tau. Man vet aldri på en skattejakt.

Skogen luktet vått bark og sopp. Iben holdt kartet. Noah holdt Ibens hånd.

Ved bekken lå en tømmerstokk. «Vi må over,» sa Noah. Iben ble stille.

«Jeg går først,» sa Noah. «Se på meg, ikke på vannet.» Ett skritt. To skritt. Over.

Et ekorn satt på stokken og så på dem. Iben lo, og da var det ikke skummelt lenger.

Den store furua sto akkurat der kartet sa. Under røttene stakk noe firkantet opp av jorda.

De gravde med hendene til neglene ble brune.

I kista lå gamle mynter og en liten nøkkel av messing. «Hvem sin var den?» spurte Iben.

Hjemme kjente mormor igjen nøkkelen. Den var hennes, da hun var like liten som Iben. Nå henger kartet på kjøkkenveggen.